Inger`s lille hjørne


Løse tenner og andre viktige saker

Joda, dette korte innlegget skal handle om løse tenner. Og andre viktige saker. Ikke andre sine løse tenner. Her er det snakk om mine løse tenner. Jeg vet ikke om det er normalt, men jeg tror ikke det (misforstå meg rett; jeg prøver på ingen måte å påstå at jeg er normal). I en alder av snart “voksen” driver jeg fortsatt med tannfelling. Det går seint. Men det går. I og med at jeg missliker meget sterkt å ha løse tenner, lar jeg dem som regel være i fred til de faller ut av seg selv, noe som har en tendens til å ta sin tid.

Jeg kjenner ikke tannfeen personlig, men i følge enkelte reklamer på tv, har jeg fått inntrykk av at han er travel, ja så travel at han må ty til fjordlands ferdipakker fordi han ikke har tid til å lage ordentlig mat. Uansett, jeg skulle likt å vist hvor lenge en person står oppført på tannfeens lister over puter å sjekke under. For her om dagen oppdaget jeg at jeg har en meget løs tann(som vanlig lar jeg den sitte i fred, så dermed sitter den der enda). Og jeg ble med ett en smule bekymret for at om, eventuelt når, jeg mister tanna og legger den under puta, vil den fortsatt være der dagen etterpå. Og hva med de 4 andre tennene jeg har left å miste? Kommer ikke tannfeen og bytter de ut med blanke, små ti-kroner (eller tjue-kroner om en er virkelig heldig)? Ble bare litt bekymret ser du. Ellers på tannfronten så kan jeg rapportere om nesten helt ferdig utvokste 12- og 16- års jeksler.

Over til de andre viktige sakene. Jeg har hatt storslått besøk fra den mektige staten av Norge. Min kjære mor og vakre store lillesøster kom på besøk i påskeuka. Kjemi og fysikk læreren min trodde på alvor at min mor var dronningen av Norge (det var jo selvfølgeli before han skjønte at hun var moren min da). Vi kjørte på tur og vi kjørte oss vill og vi kjørte mange andre kjekke og interesange steder. En del handlig ble også unnagjort. Så nå er det julegave-pengene for 2029 det blir brukt av. 

 

Musicalen jeg er med i begynner virkelig å komme i sammen. Nå er det bare en og en halv uke til første forestilling. Vi har fått både lys og lyd og sene ekstensjon. Om et par dager kommer sminkørene og stylistene også. Det blir kjekt.

I helga var jeg på prom. Den ultimate amerikanske versjonen av et ball. Det kommer bilder og fyldig(ere) referat etter hvert.

På lørdag snødde det. I dag er det vår, grønt og 17 grader – Våren er sjønn og desidert min favoritt årstid.

Det var det for denne gang. Jeg kommer plutselig tilbake med mer fra de siste 6 ukene i det underlige land av USA.


Still alive…

Ja, tro det eller ei, jeg er fortsatt i live! Selv om jeg har vert ekstremt dårlig til å skrive om det livet jeg er i… For ca to uker siden hadde jeg jo besøk av Solveig og Cecilie – det var helt fantastisk. Vi nøyt tida sammen og fant på mye gøy. Blant annet gikk vi på pølsetur. Men siden det ikke er noe særlig natur og ikke lov å grille bål her, så hadde vi kokte pølser på thermos og fant et tre på siden av hovedveien som vi kunne sitte under. Utrolig deilig å være able til å være ute mer enn bare på vei fra huset til bilen. Det kan jo også nevnes at mine to gjester fikk brukt opp hvert øre de hadde med seg. Shopping var de gode på. Cecilie kjøpte en STOR koffert på Wallmart (alt-mulig butikk) og fylte den helt opp med ting hun kjøpte der! Jeg var på skolen de fleste dagene de gikk på handletur – heeelt i orden for meg i alle fall J Den siste helga de var her, tok jeg fra skolen på fredagen og  så kjørte vi ned til Omaha og spendte dagen i dyrehagen der. På kvelden gikk vi til Jeremy Camp/ Tobymac/ Matthew West concert – kjempe kjekt!

De siste ukene har vert fylt med skole og øvelser. Jeg koser meg med begge deler og har det topp sammen med alle folkene rundt meg. Det er fortsatt vinter og kaldt, men i dag fikk vi en skikkelig smak av vår; sol, blå himmel, og 15 pluss grader. 15 plussgrader føltes som minst 30 – det var nydelig godt! Det skal være litt varmt i morgen også, men på torsdag skal det vist komme en snowstorm, så da er det på igjen med vinter. Jeg heier på våren!

Om ca 90 dager forlater jeg Lincoln og USA og drar hjem til familie og venner i Norge. Jeg har blandede følelser. Det skal bli så ubeskrivelig godt å få sett min vakre og gode familie igjen, gitt en klem til gode venner osv, men det blir også utrolig trist å si good-bye to everybody that jeg har blitt så glad i, de som har vert livet mitt i år. Mange av dem kommer jeg aldri til å se igjen. Men samtidig vet jeg at de som er de closeste vennene mine her kommer jeg til å stå i kontakt med. Det blir en vanskelig dag, dagen jeg reiser. Men enn så lenge skal jeg konsentrere meg om å utnytte de siste 90 dagene her til det fulle – ta inn mest mulig inntrykk og skape gode, livsvarige minner!  

cecilies-pics-from-usa-111.jpg


Det er kaldt i Lincoln…

Det er kaldt. Veldig kaldt. Helt nede i -20, og når enn legger til en iskald vind, synker temperaturen fort til langt under komfortnivået. Mye er skjedd og lite er skrevet siden sist. Eller, det har vel egentlig ikke skjedd så mye. Januar har sklidd over i februar, 1. Semester har sklidd over i 2. Semester, og overskudd har sklidd over til, tja, hva skal man si, underskudd?

Jeg hadde i alle fall en knall tur til Colorodao, selv om det var litt hardt å se på at de andre sto på brett og ski ned de nypuddrede fjellsidene. Men koste meg gjorde jeg. Jeg satt ute i sola og trakk inn etterlengtet fjelluft, betraktet utsikten, og farget i den ny-innkjøpte fargeboken minJ

I dag teller jeg to uker uten krykker – Armhulene mine synger av glede!  Alt er fortsatt ikke helt ”leget” i nedre del av høyre trasker, men det går seg nok til etter hvert.

På lørdag ryddet jeg rommet. På søndag ryddet jeg også rommet. I dag har jeg også ryddet rommet. Ja, tro det eller ei, det var ekstremt rotete. Nå er det både rent og ryddig. Og det må det jo være når en får flott besøk. På onsdag kommer nemlig Solveig og Cecilie på besøk helt fra Norge! Det blir stor stas J Altså, jeg har fått høre her at jeg ikke er som en, men som en hel håndfull unger. For å si det sånn, da blir vi tre håndfuller når jeg får besøk. Jeg er ganske sikker på at the Petersens ikke visste hva de sa ja til når de sa at besøket fra Norge kunne bo her J En ting er for sure, wi kommer til å kose oss masse! 

colorado-kates-b-day-029.jpg

På vei opp i fjellet på morgenkvisten

colorado-kates-b-day-062.jpg

Meg og min venn, Maggie

  


Et møte med det amerikanske helsevesenet

Det er fortsatt snø her. I alle fall litt. Ikke i form av myk og vakker nysnø, men som hard, skitten og glatt snø. Glatt, ja. Det fikk leggen og ankelen mi så smertelig erfare; Jeg hadde et fat med koppe-kaker i hendene og var på vei til bilen etter bibelgruppa på søndag. Rett ved bil døra hadde noe av den tidligere nevnte harde og glatte snøen bestemt seg for å legge seg. Mine ellers så trofaste bein bestemte seg for å svikte. Det førte til at jeg gikk i bakken med et smell. Smellet kom vel rettere sagt fra hodet mitt som slo mot bilen. Smellet ble akkompagnert av et urovekkende knekk fra den høyre svikeren. I løpet av kort tid vokste den høyre foten min betraktelig og fikk en illevarslende blåfarge fra midt på leggen og ned til tærne. At jeg kunne kjenne beinet mitt gjorde ikke saken noe bedre.

På St. Elisabeths Hospital (”katolsk sykehus”) ble jeg putta i rullestol og trilla på x-ray. Rullestolen var forresten designa for å ha plass til både fem og seks av rumpa mi. Men det er vel sånn det er når Mc. Donalds er nærmeste nabo uansett hvor man bor… Mens jeg venta på doktoren fikk jeg tildelt både et eget lite rom med seng og en egen sykepleier for kvelden. Ikke verst. Ventetiden var det verre med.  Men etter langt om lenge, og lenger en langt kom en hyggelig og litt vimsete doktor, som kunne fortelle at det ikke var brudd, men en fracture i leggbeinet. Etter enda mer venting og signing av uhorvelige mengder papirer (De måtte jo sikre seg mot at jeg skulle saksøke dem for at senga var for høy eller noe), putta de på meg en ”luft gips” og gav meg et par amerikanske krykker. Ja, den typen du ser på filmer fra krigen. Nå er nesten smerten under armene verre enn den i den skadde svikeren.

Det er virkelig snakk om gjennomtenkt timing her altså, for denne uka er det tentamener og examener. Og til helga hadde jeg planlagt å være med på skitur til Colorado. Det var et av høydepunktene jeg hadde sett lenge frem til… 😦 Ting går ikke alltid som planlagt, det er i alle fall sikkert.

Om ca en uke kommer det til å komme en regning fra St. Elisabeths hospital hvor de takker meg for at jeg valgte å skade meg og å komme til dem for reparasjon. Og vedlagt vil det ligge en regning på et par tusen dollar. Godt at jeg bare kan putte den i en ny konvolutt og skrive ”europeiske reiseforsikring” utenpå.


My favorite things… 

Strikka votter

smil

Å grille bål

Ullsokker

Høstfarga løv

Lukten av skismøring

Soloppganger

Snøkrystaller som står på øyevippene mine

Lyden av glidelås som åpnes/lukkes på telt

Regn

Grave føttene ned i varm sand på stranda

Sugerør

Markjordbær

Røde kåper med hvite skjerf

Pølser grilla svarte på bål

Fuglekvitter

Klemmer

Lydeb av kram snø som knaser under skoene

Ny-barberte legger

Brune papir sacker

Mammas ferske kanel-i-svingen med gulekrem

Gå barbent i høyt, grønt grass

sledebeller

When the dog bites, when the bee stings, when I’m feeling sad, I simply remember my favorite things and then I don’t feel so bad.

Jeg ble bare litt inspirert av Julie Andrews in The sound of music som synger en sang med samme tittel som dette innlegget. Det gjelder å fokusere på det man har, det man liker og det man kan være takknemlige for.

-Det er de små hverdagsgledene som gir den store livsgleden-


”Et lite stykke Norge”

Nei, det er ikke freias eventyr-sjokolade jeg refererer til, men til en annen høyt savnet herlighet; komler. Helene og meg satt og snakka om mat her en dag, og om hvor ”saltsjuke” vi var. Så kom til å tenke på komler. Hvor godt hadde det ikke smakt med et ekte, norsk komlemåltid? Så i går kveld la vi en slagplan for hvordan drømmen skulle lages til virkelighet. I dag satte vi planen til verks. Vi gikk til innkjøp av potetmos, noen vi satsa på at var bygg mel, det nærmeste vi kom meterpølser, og bacon for å sikre saltetJ Både sukker, sirup og jam var forbudte varer på våre vestlandskomler. Salt kjøtt og bacon er tingen. Til tross for at ingen av oss noen gang hadde laget komler fra scratch, gjorde vi en akseptabel jobb. At deigen var veldig klissete var en god ting, for da kom vi på at vi hadde glemt å putte hvetemel oppi. For å være på den sikre siden laget vi en oppskrift for åtte personer. Det kunne vi vel strengt tatt spart oss, for da både meg, Helene og søstera mi hadde spist oss fulle, var det nemlig 18 komler left. Hvis vi ikke hadde hatt komler på seks måneder, så får vi gjort opp for det nå. Her blir det komler til alle måltider i flere uker fremmover. Vi får begynne med oppvarmede i morgen, og så får vi spise resten stekt – nam! Vi filmet hele prosjektet, så hvis vi får det til blir den sendt hjem til Norge.       

Det er utrolig godt med ”et lite stykke Norge” en gang i blant.

 komle-laging-003.jpg

Her er Helene og meg med komle-deigen

 komle-laging-007.jpg

Her er Helene og deigen FØR vi oppdaga at vi hadde glemt hvetemel…


Have yourself a merry little Christmas…

 Jada, det ble jul i år også. Om enn litt annerledes fra det jeg er vant med, så ble det jul. Nei, jula er definitivt ikke det samme uten at hele familien ser den polske versjonen av ”tre nøtter til askepott” hvor aksepott har manne stemme, og så har alle de andre karakterene i filmen også. Julaften er heller ikke den samme uten å spise seg sprekk-full på risgrøt i håp om å være den heldige finner av den berømte mandelen. Og hva er vel julekvelden uten duften av pinnekjøtt som fyller hver krok i huset og smaken som deretter tilfredsstiller både smaksløker og mage?  Og hvem går vel ikke i finstasen på selveste julaften? 

Julaftenen min her var bra, verken mer eller mindre. Men ærlig talt, selv amerikanere burde klare å legge joggebuksa og jeansene på hylla denne ene dagen. Fra vi våknet og til vi skulle i kirka på kvelden, var det bare som en hvilken som helst annen lørdag. Men for kirka dresset vi oss opp og etter gudstjenesten hadde vi en ganske så god ”julemiddag”. (julemiddag står i hermetegn fordi jeg har problemer med å kalle noe som verken inneholder pinnekjøtt eller ribbe, for ordentlig julemiddag) Men middagen var veldig koselig, og jeg pinte meg faktisk ikke gjennom største delen av måltidet en gang, slik som jeg gjør hjemme. Presangene pleier nemlig å skrike etter meg. Men ikke i år. De lå pent under treet og ventet høflig på at vi forsiktig skulle fjerne det dekorerte papiret som de diverse herlighetene var gjemt inni. Ok, jeg må innrømme, de siste ti minuttene av middagene begynte gavene så smått å skrike, i alle fall hevet de stemmen litt. Kanskje spesielt de store gavene. Ja, for det er jo oftest de største som er mest høylydte…   

En ting som gjorde julen mer bekymringsfull enn vanlig, var at min minste bor, Sivert på seks år, måtte tilbringe deler av jula på sykehuset. På julemiddag hos min tante og unkel på lillejulaften skulle han ut og klappe hestene. Dyreglad som han er, gikk han opp BAK hesten for å klappe den. Det satte mr. Hest mindre pris på, og plasserte et kraftig spark i den vesle guttens hofte. Sivert måtte være i operasjon på sykehuset i Haugesund på lille julaften (fikk satt in noe metall-greier) På juleaften ble han fraktet til SUS, og den store kvelden ble feiret i sykehussengen og med hele familien samlet rundt den. Så den ordentlige julefeiringen i Sandnes ble utsatt noen dager, til minsten fikk komme hjem igjen. Så nå står det både rullestol og rulator i stua. Men Sivert er en utrolig tapper liten tass, så han er ved godt mot, og sist jeg snakket med lo han så julebrusen nesten ble buksevann, for han så på Pusur 1 og 2 som han hadde fått for jul.      


St. Lucia eller noe sånt…

Her om dagen fant jeg ut at Lucia-dagen var rett rundt hjørnet. Minner fra tidligere år med hvite kjoler, lys, krangling om hvem som fikk ha lyskransen i håret, sang, og lusse-katter, strømmet på. Jeg ble skikkelig gira, og når Benny inviterte til feiring med boller og lys, kjente jeg at jeg gledet meg til å feire St. Lucia..

Exited som jeglucia-good.jpglucia-good.jpg var, gikk jeg til neste time for å finne ut om de feiret Lucia her også. Så jeg satte meg ned, snudde meg til hun som satt bak meg og spurte ”do you celebrate St. Lucifer here in America?”  I min exitement ble oversettelsen en smule feil kan en si…(Lucifer er et annet navn for djevelen). ”Nei, de gjorde nok ikke det”, svarte jenta. Jeg oppdaget verken min feil eller det forskrekkede uttrykket i jentas ansikt, og fortsatte å fortelle hvordan de små barna gikk kledd i hvite klær, hadde lys i håret, ”trollmannshatter” og stjernestaver. Jenta så skeptisk på meg og spurte om Norge var et kristent land. Ja, det var det jo, og i min kirke pleide vi å gå i St. Lucifer tog og greier, fortalte jeg videre. Gutten på siden brøt ut, nesten litt engstelig; ”feirer dere virkelig djevelen? Even i kirka?” Da, først, slo varselslampen seg på hos meg. Noe av det jeg hadde sagt var ikke helt som jeg hadde ment det. Da jeg rettet på meg selv og sa at det var St. Lucia vi feiret, ikke Lucifer, fikk både jenta og gutten et lettet uttrykk i ansiktet…

lucia-good.jpg


advent og snø

..det snør, det snør, tiddelibom, ja det er det det gjør, tiddelibom. Det snør så mye mer enn før, tiddelibom og huttemegtu…(alt i den strofen, utenom huttemegtu, passer perfekt her nå.) -11 grader og SNØ!! Real snø!  

Livet går sin vante gang her ”over dammen”. Helga er snart over, og en ny og enda travlere uke er i anmarsj. På torsdag er det julekonsert med koret, og to norske julesanger skal fremføres av 40 amerikanere. Trenger jeg si at jeg gleder meg. Jeg skal prøve å ta det hele opp på tape, så kan jeg kanskje figure ut hvordan jeg kan legge det ut så dere kan få dele fornøyelsen med meg. hehe. 

I dag er det søndag, andre søndag i advent.  Føler ikke at jeg har hatt mye tid til å vente så langt i denne adventstiden. Men jeg håper det blir mer til å slakke ned tempoet når vi får skoleferie. Jeg sitter i hjemmelaga pysjamas i stolen på rommet mitt, hører på Kenny G, og ser ut av vinduet på snøen som daler så fredfullt ned mot bakken. På bakken er det allerede ca 5 inch med hvit, perfekt snø. Forrige uke var trærne nakne og triste, husene var skitne og hagene var bare. Nå er trærne dekket med et vakkert lag av nysnø, på hustakene ligger snøen som melis på pepperkakehus, og hagene hviler under et teppe av urørt snø. For meg ser det ut som den ligger og venter på å bli lekt med, bygd snø menn av, bli omdanna til fykende snøballer og formet som engler på bakken. Men ingen her vil ut å leke i snøen. ”Leke i snøen, hva er det? Hvordan leker man med snø?” er svarene jeg får. Ja, ja, jeg kommer nok til å snike meg ut å lage en liten snømann, en snø lykt og et par snøengler… Ps. Ikke eat gul snø

Jeg vet ikke om noen av dere fikk med dere nyhetene sist uke, men på tirsdag var det en skyteepisode på kjøpesenteret i nabobyen vår her. En 19 år gammel gutt gikk inn i den største butikken på det største kjøpesenteret i den største byen i Nebraska, og drepte 8 mennesker og seg selv. Flere ble alvorlig skadet. For ca en måned siden, da læreren vår fra Drottningborg var her på besøk, dro vi og handlet på det samme kjøpesenteret. Så det var litt utrivelig å tenke på. Tenk på alle de familiene som er berørt, både til de som ble drept/skadet og til de som var vitner til alt, de går en annerledes og vanskelig jul i møte…

Skolens jentelag i soccer hadde innendørs kamp i dag. Motstander laget stilte med en sub, vi hadde seks. Vi spilte ok, de spilte veldig bra. Vi tapte, de vant. Og det var ikke en knepen seier for å være ærlig. Plata som viser scoren går ikke høyere enn en målforskjell på fem mål. Så vi kan jo velge å tro at stillingen var 1-6… 

Min vakre og kjærlige mor fyller forøvrig bursdag i dag, så da er det bare å gratulere! Du er mitt store forbilde kjære mor, så du har å behave deg fint Håper du ble gjort skikkelig stas på av “damene”. 

Ellers, for alle dere som vil sende meg julekort, er det bare å spørre etter adressen min 😉 


Thanksgiving og gal handling

I dag nyter jeg siste dagen av thanksgiving ferien vi har hatt de siste fire dagene. Det er deilig. Godt å få slappet av, hentet seg inn med skolearbeid, spist god mat og spent tid sammen med familie og venner. Og så syns jeg det er fint at vi kan fokusere litt på hvor godt vi faktisk har det og på hvor mye vi egentlig har å være takknemlige for! Torsdag var selve thanksgiving. Vi gikk i kirka på takkegudstjeneste på morgenen, og  midt på dagen gikk vi over til noen venner av oss og hadde tradisjonell thanksgiving middag med stuffet kalkun, gresskar pai og mye annen interessant mat. MYE mat. Jeg vet ikke om de forventer oss til å spise så mye, eller om de bare lager så mye slik at de slipper å lage middag de neste tre ukene.. På kvelden var vi hjemme og spilte kort, så film og bare koste oss sammen.

Grytidlig neste morgen fikk jeg oppleve amerikansk galskap på sitt beste (verste?). Klokken 03.45:”wake up girls, we’re leaving in 15 minutes. And by the way, mr. winter decided to come tonight, so it freezing outside” Da var det bare å forlate drømmeland og den varme senga, og kle på seg og grabbe frokost. Tid for handling! Ja, helt seriøst, vi skulle på shopping klokka fire på natta! Det er nemlig en tradisjon her at dagen etter thanksgiving har butikkene veldige salg og tilbud, og de har bare et lite antall av hver vare, så det gjelde å være først ute for å sikre seg de beste godbitene. For å tiltrekke seg mest mulig kunder gjelder det jo for butikkene å åpne først, så da åpner de like godt klokken fire på morgenen. Komplett galskap spør du meg. Men også en morsom opplevelse.

Da vi kom til den første butikken klokka 04:02 var det umulig å finne parkeringsplass. Og da vi endelig kom inn i butikken, slynget køen seg gjennom hele butikken, så det umulig å komme seg noe vei. Så vi dro til neste butikk, hvor vi hadde langt større suksess. Jeg skulle se om jeg fant et bra og billig videokamera. For å gjøre en lang historie kort, så hadde de totalt 12 cameraer på salg, og jeg fikk nr. 10.. Det var et nytt og godt camera med dvd i stede for kassett. Jeg betalte ca 1000kr for det, mens den originale prisen var 2500kr. Så jeg er ganske så fornøyd med det.Vel, klokka ni på morgenen var jeg hjemme igjen, lys våken, skrubbsulten og hadde fire timer handling bak meg – og sola hadde enda ikke stått skikkelig opp.. Første og siste gang jeg ofrer sjønnhetsøvnen min for handling. Men litt sjønnhetsøvn mot et billig kamera og billige klær får gå for denne gangJ

Nå er det endlig kommet snø her, og jula har begyny for fult. Etter thanksgving begynner jula. ”og thanksgving varer helt til jula” eller noe sånt.. Vi skal pynte huset og juletreet her i kveld. Hagene rundt om kring er overfylte med live-size opplåsbare julenisser, reinsdyr osv. Og de fleste husene er innpakket i mer eller mindre blinkende og fargesprakende julelys! Amerikansk jul – det blir en opplevelse!

Jeg har forresten hatt bronkitt de siste to-tre ukene, og vært mer eller mindre neddopet med legemidler jeg ble påpakket av legen..Men nå håper jeg at jeg skal bli bedre snart, for koret mitt skal synge en norsk julesang på den store julekonserten, og noe sier meg at de kan trenge litt hjelp der, så da er det best for halsen og lungene mine at de er i ordenJ